Ahistorisk og sneversynt Larsen (Kant inside)

Mads Larsen kunngjør i Dagbladet at han stikker fra landet etter feministhets. Det kan være riktig at han føler det sånn, men nå har jo gutten fått klapp på skulderen av en del feminister også, og andre stødige kvinnfolk. Senest av Kathrine Aspaas i Aftenposten. Så SÅ ille kan det da ikke være? Noen bøtter med kaldt vann må nesten Larsen tåle når han frimodig stikker pikken ut i det offentlige rom. De fleste kvinner som har uttalt seg åpent som feminister, kan sansynligvis skrive under på at reaksjonene har vært av ymse slag.

Selv leste jeg "Pornopung" en sommer for litt siden og fant den lett kvalmende men interessant. Hovedpersonene er til tider sympatiske, og man forstår godt den seksuelle frustrasjonen til underdogen i guttegjengen, han som til slutt blir med på en gjengvoldtekt hvis jeg ikke husker feil. I mine (sikkert feministbefengte?) øyne er det likevel tonen og kulturen i kameratgjengen, der de andre er langt mer vellykkede jegere, som skaper den verste frustrasjonen. Ikke det faktum at han ikke får seg et ligg (for det får han jo!)... Verste scenen i boka for meg er når den ene av de mer vellykkede hovedpersonene får viljen sin til analsex med en ung jente på Zansibar. At han tenner på at hun ynker seg i smerte og lar ham gjøre greia si i en slags underkastelse... Kanskje skal jeg prise meg lykkelig for at min sexpartner tenner på at jeg har det godt, ikke vondt, og på at jeg VIL, ikke på at jeg "lar ham"? Men min (riktignok noe snevre) erfaring tilsier at dette ikke er eksepsjonelt... heldigvis. Likevel tviler jeg ikke på at Larsen har et poeng i at mange menn føler seg marginalisert på singel-markedet. 

Det jeg egentlig ville kommentere var imidlertid følgende sitat fra Larsens takk-for-seg i dagbladet: 

"...disse kurtisekravene er den dypereliggende årsaken til statushierarkiene vi har skapt gjennom hele vår historie - menn som søker anerkjennelse for å få tilgang på kvinnelig seksualitet. Dette gir kvinner en enorm definisjonsmakt overfor mannsrollen fordi menn er så villige til å tilpasse seg kvinners bevisste og ubevisste preferanser."

Larsen mener altså at menn blir styreledere for å få pult. Eller for å få barn, eventuelt. (Jeg trodde man skulle bli rockemusiker for å få pult? Selv har jeg i alle år brukt gitar, piano og leirbålsang som mitt eneste, men uhyre effektive sjekketriks. Jenter: dette funker begge veier!) Jeg trodde også at streben etter sosial status hadde et noe mer komplekst grunnlag, og at menn (slik kvinner gjerne pynter seg mest for hverandre) måler seg mot hverandre og streber for å imponere hverandre. Glem heller ikke de mange tilfellene der toppjobben ikke er en vei for å få en pen kone, men der en pen kone er noe man skaffer seg for å fremme karrieren.

Det er nok å lese årets ExPhil-pensum (noe jeg tilfeldigvis akkurat gjorde) for å se Kant (ja han var en mann, vettu) beskrive et litt annet samfunn enn det Larsen trekker opp som "hele vår historie". Kant beskriver hvordan kvinnene (her beskriver han middelklassen, men det er jo der styrelederne stort sett befinner seg) konkurrerer med hverandre om mennenes gunst. Kvinnene søker å bli den mest fullkomne i skjønnhet, dannethet og diverse sosiale ferdigheter, for å få tilgang på - nettopp - MENN. 

Larsen velger å overse det historiske faktum at europeiske kvinner for ikke så ekstremt lenge siden  hadde fint lite de skulle ha sagt hvis en mann og hennes far bestemte seg for at hun skulle gifte seg. Og var man først gift trengte ikke mannen en toppjobb for å få "tilgang på kvinnelig seksualitet", det holdt å være armsterk eller påkalle Guds vilje. Close your eyes and think of England.

Nei, Larsen - dette skal naturligvis ikke dere gutta betale for i dag. Det er ikke så veldig mange som sier dét, heller. Men å påstå at hele vår historie er bygget rundt dagens modell for sexmarkedsøkonomi, det blir i drøyeste laget.

I tillegg forbauser det meg at Larsen begrenser disse følelsene av utilstrekkelighet til å kun gjelde sex. Personlig mener jeg i hvertfall å huske at følelsen etter en mislykka singelkveld på byen (ingen glødende blikk, drømmeprinsen danser med blondina, du drar hjem med én sko og et gresskar) hadde mye til felles med å bli valgt sist til fotballag på barneskolen. Larsen påpeker selv at "det handler ikke bare om å få stikke sin tiss i en annens", men han later til å ikke ta innover seg hvor sant dette er. Det handler om avvisning eller aksept, for begge kjønn. 

Hvordan tror du det føles å være dama som vet at mannen hun har sex med ble med henne hjem fordi hun var absolutt siste utvei? Føler hun seg verdsatt, i egenskap av nødfitte? Vellykket? Tenker "pytt, noen stikker tissen sin i min, så det gjør ingenting at ingen egentlig vil ha meg"? Tror du ikke hun ofte heller ville vært foruten den andre tissen, og drømt seg bort i sex og singelliv i stedet? Larsen antyder at det ikke finnes kvinnelige tapere på sjekkemarkedet. Det må være fordi han ikke innser vekten av sine egne ord, sitert ovenfor.